Romsdalshalvøya
Interkommunale
Renovasjonsselskap IKS
RIR Næring

30 år med RIR

RIR la ved utgangen av 2013 bak seg 30 år med avfallshåndtering. 2. januar 1984 åpnet avfallsanlegget i Årødalen i Molde, og Romsdalshalvøya Interkommunale Renovasjonsselskap tok over ansvaret for renovasjonen i de første seks kommunene: Averøy, Eide, Fræna, Gjemnes, Midsund og Molde.

Selskapet var resultatet av et arbeid som hadde pågått i flere år. Mange av kommunene i regionen hadde utfordringer på avfallsområdet, med mange små avfallsfyllinger som var i ferd med å bli fulle og strengere krav fra myndighetene.

Forarbeidet

Allerede i 1975 innledet Molde, Fræna og Eide et samarbeid, etter at de tre kommunene hver på sin kant en tid hadde arbeidet med planer for framtidige renovasjonsløsninger. Sammen med fylkets utbyggingsavdeling satte de ned en arbeidsgruppe for å utrede felles renovasjonsordning, spesielt et felles avfallsbehandlingsanlegg.

I startfasen ble flere mulige plasseringer vurdert, blant annet Årødalen, Hoem i Fræna, Vevang i Eide, Stavikdalen i Fræna og Osenområdet i Molde. Alternativene ble etter hvert redusert til to, Årødalen og Hoem, der det også ble vurdert en mulig todelt løsning med oppmaling av avfall i Årødalen og deponering på Hoem.

I 1980 leverte styringsgruppen sin innstilling på at et avfallsanlegg skulle legges til Årødalen. Anlegget kunne enten bygges og drives av Molde kommune som i sin tur kunne selge tjenester til øvrige kommune, eller så kunne de tre kommunene stifte et interkommunalt selskap.

I 1981 ble så interimstyret for Romsdalshalvøya interkommunale renovasjonsselskap dannet. I den forbindelse ble også andre kommuner i regionen invitert til å delta. Midsund og Gjemnes valgte å bli med fra starten. Mot slutten av 1983 gikk også Averøy kommune inn i selskapet. Så da startskuddet gikk for renovasjon i RIR-regi gikk i 1984 var det seks kommuner med på eiersiden.

De første årene ble selskapet administrert fra Molde kommune. Først i 1996 ble en egen administrasjon skilt ut og flyttet inn i et nybygg på avfallsanlegget i Årødalen.

Noen kommer, noen går

Den første utvidelsen av selskapet kom i 1994, da Nesset kom inn som ny eierkommune. Åtte år senere, ved årsskiftet 2002-2003, gikk Averøy ut av selskapet og meldte seg i stedet inn i Nordmøre Interkommunale Renovasjonsselskap. I januar 2006 ble Aukra kommune det hittil ferskeste medlemmet av RIR.

I 2010 ba ordførerne i Averøy og Fræna de to renovasjonsselskapene i Nordmøre og Romsdal om å utrede muligheten for en fusjon. Etter en serie juridiske, økonomiske og logistiske vurderinger konkluderte selskapene høsten 2013 med at tiden ikke var inne for en fusjon, men at de i stedet ville legge til rette for et tettere samarbeid.

Et av de værende prinsippene i samarbeidet var at alle abonnenter skulle ha like vilkår. Samme pris, henterutiner og informasjon. Fram til opprettelsen av RIR var det flere områder i medlemskommunene som ikke hadde tvungen renovasjon. Dette ble det nå slutt på, tvungen renovasjon ble innført i alle de seks kommunene.

På tross av likhetsprinsippet hadde de ulike eierkommunene i mange år hver sine renovasjonsforskrifter. Dette endret seg i 1999 da den første felles renovasjonsforskriften ble vedtatt. I den forbindelse ble det også slutt på å ha ulike renovatører rundt i de forskjellige kommunene. All innsamling ble samlet i en kontrakt, og renovasjonsrutene begynte i større grad å gå på tvers av kommunegrensene.

Sortering og gjenvinning

Deponiet i Årødalen var selve kjernen i selskapet da det ble dannet. De første årene var det å legge avfallet på fylling som var måten å behandle det på, uansett hva slags avfall det dreide seg om. Kildesortering og gjenvinning var ikke en ukjent tanke, men systemer for å nyttiggjøre seg avfallet lå fortsatt noen år inn i framtida.

De første forsøkene med utsortering av ressurser og farlige stoffer fra avfallet kom mot slutten av åttitallet. Fra 1988 ble det gjennomført kampanjer i hele Midt-Norge for innsamling av batterier. I 1990 opprettet RIR sine første returpunkt for glassemballasje, etter at Moss Glassverk året før hadde varslet at de kunne ta i mot returglass. Kildesorteringen startet for alvor i 1993, med utsortering av papir til gjenvinning. Denne ordningen ble gjort permanent i hele RIR-området året etter.

1993 var også året da RIR åpnet sitt første selvsorteringsanlegg for avfall, det vi i dag kjenner som gjenvinningsstasjoner. Ut over tiåret ble det opprettet flere slike stasjoner, slik at ved årtusenskiftet hadde hver kommune fått seg sin egen gjenvinningsstasjon. Returpunktene ble flere og mer omfattende. I 1994 inngikk selskapet sin første avtale med Fretex om innsamling av klær. Samme år ble det i tillegg satt ut egne containere for innlevering av farlig avfall rundt om i kommunene.

Fra 1994 ble hvitevarer levert inn separat og sendt til metallmottak. Forskrift om mottak og frasortering av elektrisk avfall kom i 1997.

Kildesortering med henteordning for fire avfallstyper slik vi kjenner den i RIR-området i dag startet i 1999. Da ble RIR ett av landets to første selskap som startet med egen innsamling av plastemballasje. Innsamling av matavfall fra privathusholdninger ble også iverksatt, etter at selskapet allerede hadde hentet inn matrester fra storhusholdning noen år.

Deponidrift

Å drive et avfallsdeponi er sjelden helt uproblematisk. Allerede i 1987 begynte lukt fra anlegget å bli en plage for naboene. Gjennom årene ble flere ulike tiltak prøvd ut for å redusere luktproblemene, før det i 1997 ble bygd et anlegg for å fange opp den problematiske gassen fra fyllinga. I tillegg ble det fra 1999 slutt på å legge matavfall på fyllinga. Ved årtusenskiftet var den plagsomme lukta fra deponiet så godt som borte. Anlegget i Årødalen ble likevel ikke helt luktfritt. Fortsatt ble det behandlet septikslam på området. Endelig bukt med den såkalte RIR-lukta fikk selskapet i 2009, da slambehandlingen ble satt bort til eksterne aktører.

Da gassanlegget ble bygd var det i første rekke for å fange opp den problematiske gassen og brenne den av i fakkel, slik at den ikke lengre kunne være til sjenanse. Ganske snart kom det planer på bordet for å utnytte energien i gassen på en bedre måte. I 2005 fikk anlegget tilknyttet en generator, og de kommende årene var RIR også strømprodusent. Det skulle imidlertid ikke vare lenge. Endring i både avfallsmengder og typer avfall som ble lagt på fyllinga gjorde at mengden gass gikk kraftig ned, særlig etter 2009. I 2011 var gassmengdene blitt for små til å drive generatoren, og selskapet måtte gå tilbake til å brenne av den gassen i fakkel.

Mengden avfall som ble lagt på deponi gikk stadig nedover på nitti- og totusentallet. Matavfall ble fjernet fra fyllinga allerede i 1999, og i 2004 ble det også slutt på å legge restavfall fra husholdninger på deponi. Fra nå av gikk alt til energigjenvinning. Et nasjonalt deponiforbud trådte i kraft i 2009. Det innebar at bare ikke-brennbart avfall kunne legges på slike deponi som i Årødalen. Alt annet avfall går fra dette tidspunktet til en eller annen form for gjenvinning, enten til nye materialer eller energi. Med dette ble også levetiden til deponiet kraftig forlenget. Det er ingen fare for at det blir fullt med det første.

Nye tider

Situasjonen er med andre ord en ganske annen i dag enn da RIR ble dannet for 30 år siden. Deponiet som i sin tid var utgangspunktet for samarbeidet mellom de første eierkommunene, er i dag bare en liten del av virksomheten til selskapet. Avfallet fra husholdningene går nå helt andre veier enn på fyllinga, og blir i størst mulig grad gjenbrukt og gjenvunnet.